Finske personnavn fra norsk finnskog 1821-1875

Av Pål Furuberg

Publisert første gang i Norna-rapporter nr 58 1995.
Publisert på fennia.nu 20020803

Innledning
Skogfinnene eller rugfinnene var etterkommere av svedjebrukere fra Fin­land som fra slutten av 1500-tallet av utvandret til Midt- og Vest-Sverige. Ca. 1625 slo de første skogfinnene seg ned på norsk side av grensen, og mot slutten av hundreåret var de spredt utover hele Øst1andet. Et kjerneområde var Finnskogene i Solør, langs grensen til Värmland. På Grue Finnskog bosatte de første finnene i Norge seg, og der ble finsk snakket lenger enn andre steder i Sør-Norge. I 1865 utgjorde finnene ca. 20 % av befolkningen i Grue kommune.

Språket representerte en av de tydeligste forskjellene mellom den finske og den norske kulturen. Blant de språklige ulikhetene finner vi også for­skjellene i personnavn. De fleste innvandrerne kom fra storsognet Rauta­lampi, som da dekket store deler av Midt-Finland. Derfra er flere manntall med navnelister bevart fra 1500-tallet av. Skattefogd, sorenskriver og prest sørget i Norge for at både finnenes og nordmennenes navn ble bevart for ettertiden. I det norske Finnemanntallet 1686 og folketellingene 1865, 1875 og 1900 er finnene etter ulike kriterier skilt ut fra resten av befolkningen.

Finske filologer undersøkte skogfinnenes språk fra begynnelsen av 1800-tallet, og noterte også personnavn. Fra vårt århundre er det bevart språk­prøver på bånd, bl.a. samlet av Julius Mägiste ca. 1950. En av de første forskerne som besøkte Finnskogen var den finske filologen Carl Axel Gott­lund (1796-1875), som på sin annen reise fra Uppsala, i 1821, også besøkte finnene i Norge. Fra da av og like til sin død hadde han kontakt med skog­finnene, bl.a. gjennom brevveksling. Mye av korrespondansen er bevart i Finska Litteratursällskapets arkiv i Helsingfors. De fleste brevene fra Norge er skrevet av Poavo Räisäinen (1786-1855) fra Øyern, Brandval Finnskog, og Pekka Karvainen (1803-75), som bodde på Kalneset på Grue Finnskog. Brevene er skrevet dels på finsk, dels på norsk. Ca. 700 personer er nevnt i brevene, på ca. 1100 steder.

En stor del av navnene er fra vedlagte navnelister, fullmakter til Gott­lund i forbindelse med hans reformplaner. Andre navn er underskrifter i brev som Räisäinen og Karvainen har ført ipennen Ellers tilhører navnene dem som er omtalt i tekstene. Noen er nevnt i forbindelse med aktuelle hendelser. Karvainen skriver mye om mennesker Gottlund kjente og hvor­dan det var gått med dem og deres familier. Noen navn på avdøde er nevnt i forklaringer av arvesaker og bosetningshistorie. Det store flertall av navn gjelder befolkningen på Finnskogen. Andre er bønder av norsk og svensk opprinnelse og embedsmenn og godseiere. En del finlendere er nevnt; delvis har de besøkt Finnskogen eller stått i brevkontakt med skogfinnene, delvis har brevskriverne lest om dem i finske aviser eller i Gottlunds brev. Få kvinner er navngitt, særlig hos Karvainen - de fleste er beskrevet som en manns hustru, enke, søster, datter, mor eller bestemor.

Personene i brevmaterialet har stort sett fire kategorier navn: 1. Fornavn, 2. Patronym, 3. Gårdsnavn, 4. Slektsnavn,. Ofte er alle fire navn med når det gjelder skogfinnene, f.eks. Johan Eriksen Bentikainen Bråten, Heikki Piettarinpoik Sikainen Sikalasta. Ellers er ett, to eller tre av navnene brukt i forskjellige kombinasjoner, som Matti, Kulpranssi, Porkka,, Per Larsson, Nils Riekkinen Pennalasta.

Fornavn
Finland har i dag spesielt mange ulike fornavn i bruk, men mange av dem går ikke lenger tilbake enn til nasjonalromantikken. Det merkelige med fornavnene fra eldre finske kilder er at de sjelden er av finsk opprinnelse. Ettersom fornavnet har vært hovednavnet i det gamle bondesamfunnet i Skandinavia inntil slutten av 1800-tallet, er det rikelig med materiale ti1 sammenligning av norske og finske fornavn. Blant bøndene i Grue var ande­len av førkristne fornavn betydelig på 1600-tallet (ca. 60% i 1600, Ca. 40% i 1690). I 1686 hadde samtlige av skogfinnene i Grue bibelnavn eller helgenn­avn. Slektskap og naboskap førte flere norske fornavn til det skogfinske samfunnet, men så sent som i 1900 var det tydelige forskjeller i valg av døpenavn hos den norske og den finske befolkningen i Grue. I Gottlundbre­vene er de fleste nordmenn og finner nevnt med fornavn - ofte er det slik at alle navnene får norsk form i norsk tekst og finsk form i den finske. De fin­ske navneformene kjennes igjen fra det muntlige materialet fra vårt år­hundre (Antti for Anders, Kaisa for Kari, Tahvo for Steffen osv.). Et tegn på at etternavnet er i ferd med å ta over som hovednavn, er kanskje at en ved folketellingen 1875 ser at mange har tatt i bruk initialer i stedet for for­navn, sær1ig blant embedsmenn og storbønder. I brevene fra Finnskogen er mange nevnt med initialer, som P. Tikkainen, E. Oinoinen, E. Orainen, D. J. Pontén. Det disse har felles er at de har faste slektsnavn, finske eller norske/svenske, og de samme navnene kan også stå alene, i motsetning til de norske bøndenes patronymer og gårdsnavn.

Patronym
I Finland er patronymer kjent siden middelalderen, både i svensk form (-son, -dotter) og finsk (-poika,
-tytär). I skattelister fra 1500- og 1600-tallets Rautalampi har de fleste bøndene enten patronym eller slektsnavn etter fornavnet. Muligens kan det uttrykke at de som ikke hadde noe slektsnavn, ble ført inn med patronym i manntallene. Ettersom navnelistene er skrevet på svensk, er det de svenske formene som er brukt, som Philipus Påwaall­sonn og Annders Jacobsonn. I arkivmateriale fra Solør på samme tid blir farsnavnet helst brukt om det er snakk om to med samme fornavn på samme gård, eller om en som ikke er tilknyttet en spesiell gård, men fra ca. 1675 blir patronymene hyppigere nevnt, og i 1700-tallskilder er de som regel med. De første finnene kunne kalles f.eks. Peder finde på samme måte som Matts suensche, men etter hvert som finnene ble flere, ble patronymet oftere føyet til, som Hendrich Pouelsen finde, Berte Mattiasd finde.

I brevmaterialet finnes rikelig med norske patronymer som Erich Erichsen Hotakka Oranstorpet og Enke Kari Steffen Datter Skadsenden Liokosia. I den finske teksten brukes helst finske former som Sipi Juhoinpoika Hotakka og Anni Heikin tytär Valkoinen. I andre kasus enn nominativ blir det finske patronymet bøyd i kongruens med slektsnavnet, mens fornavnet er ubøyd, f.eks. Antti Antinpoika Porkka - Antti Antinpoikan Porkan - Antti Antinpoialle Porkalle.

En annen form for patronym som kanskje har vært vanligere i muntlig tale, representeres av navnet Lassin Heikki Öberissä, altså farsnavnet i genitiv før fornavnet, en form som også har vært brukt i svensk dagligtale.

Noen slekter i Grue som på 1700-tallet beveget seg utenfor bondestanden, antok da patronymer som siektsnavn. Brevene nevner Arne Kolbjørnsen og Kolbjørn Kolbjørnsen, assessor Arnsen og riksråd (= krigsråd) Arnsen. Over­lærer Arnesen og godseieren John Bredesen var heller ikke vanlige bønder, liksom tømmermerkeren Kulpranssi og akent Nilssi. Svenning Olsen Kongs­garden i Grue blir kalt Kongsgalan Olssi. De tre siste formene, der -sen er blitt -si, må betraktes som finske varianter av de norske navneformene. Biskopen og forfatteren Franzeen var opprinnelig finsk - familien hadde brukt patronymet som slektsnavn siden 1700-tallet. Ved folketellingen 1875 har kvinnene i Grue (både norske og finske) patronymer på -datter, men i Christiania samme år har de fleste det modernere navn på -sen; Johanne Henriksdatter blir til Johanne Henriksen. Fra 1890-årene av ser en av kir­kebøker og andre kilder at dette blir vanligere også i Grue. I det svenske finnskogsområdet er det først og fremst patronymer som er blitt til faste slektsnavn i vårt århundre. Mattsson og Henriksson er vanlige navn blant finskættede i Värmland.

Gårdsnavn
I brevene til Gottlund kommer gårdsnavnet oftest til slutt, som i Peder Mattsson Karvainen Öijern eller Nils Nilsson Orainen Nor.Lekvattnet, eller med bare to av de andre navnene foran, som Anders Andersson Volberg, Paul Räisäinen Öijern. Dette mønsteret, med gårdsnavnet i finsk nominativ, forekommer helst når navnet blir skrevet på norsk, men brevene har også eksempler som Hannu Laurinpoika Lehmoinen Östr:Vermusberget, og selve gårdsnavnet kan være i finsk eller forfinsket form, som Ole Tommesson Navilainen Ryökä eller Peder Olsson Räisäinen Venksperi. Like ofte står gårdsnavnet etter preposisjonene fra/från eller i, som Peder Jenssen Suhoinen fr:.Lundersätter, Johan Nilsson Havuinen Från Koarlela, Ole Erik­sen Valkoisia i Tangen, Lars Hendrichsen Nikarainen i Lehtomäk. Preposisjonen på brukes aldri. Den brukes i so1ørdia1ekten ved de fleste eldre gårdsnavn, mens i brukes om mange av navnene på Finnskogen, bl.a. ved navn på -berget i bestemt form. For en lokalkjent nordmann høres det feil når Räisäinen skriver Hans Olsson i Skuru (=på Skullerud) og Ole Pederson i Faugnäs Grund (= på Fagernes' grunn). I navnelister der gårdsnavnet står foran de andre navnene, som Öijeren Paul Perssen eller Smetorpet Enken Berte Jansda:, er gården klart med som adresse. Det samme gjelder vel gårdsnavnene som står i finske lokalkasus, tilsvarende norsk i/på og fra, enten i inessiv/elativ, sam Anni O11istytär Räisäinen Räisälastä, Heikki Hähmä Mi11omissa, eller i adessiv/ablativ, som Matti Heikinpoika Mulikka Salmella, Kirsti Martintytär Sikainen Antinaholta. Altså skilles det på finsk mellom "på" og "i": Som regel er gårdsnavn som også er navn på sjøer og vann i ytre kasus, mens f.eks. navn på –berg/mäki er i indre kasus. Räisäinen skriver Öijerissä om sin egen gård i de seks første brevene, men senere alltid Öijerillä, kanskje etter å ha blitt korrigert av Gottlund?

En vanligere form i muntlig finsk var nok gårdsnavnet i genitiv foran fornavnet - formen gjenkjennes f.eks. i Mägistes materiale fra vårt århundre, og navnet Niitahon Jussi er kjent for mange. I brevene finnes former som Salmen Erki, Furuperin Mair tahi Mair Karhinen og Wenksperin Pekka Mulikka. Gottlund skriver at mens Räisäinen kalles Paul Pedersen Öijeren på norsk, kaller finnene ham Öijerin Påliksi. Men Gottlund ser nok ikke på dette som noen korrekt form å bruke i skrift, for han tilføyer til Räisäinens form Monkan Jan: "jonka oikia nimi oli Juho Juhonpoika Tarvainen" (="hvis riktige navn var Juho Juhonpoika Tarvainen")

Skolelærer Quale, som ofte nevnes i Karvainens brev, brukte gårdsnavnet fra Va1dres som slektsnavn da han kom til Grue Finnskog i 1866; det samme gjaldt sambygdingen John Remmen. Piispa Fo1kestad brukte navnet på gården der han hadde vokst opp. Navnet Holter, etter gården Holter i Nes, hadde blitt brukt som slektsnavn allerede fra 1600-tallet, da medlemmer av familien kom til Christiania. Veimester Ingiääl stammet også fra en slekt fra Romerike, fra gården Ingier. Søren Klebo og Anders Me1da1 stammet visstnok fra prester fra sognene med samme navn, og den svenske presten Frykrnanni hadde navn fra Fryksdalens församling.

Sannsynligvishar det ikke vært forbundet med høy prestisje på 1800-tallet å være av finsk slekt eller komme fra Finnskogen til det norske bondesamfunnet, men en kjenner eksempler på at finskættede familier nede i den norske delen av bygda har beholdt gårdsnavnet fra Finnskogen som s1ektsnavn så tidlig som på 1880-tallet i stedet for å ta i bruk navnet på gårdene de flyttet til. Mens de svenske finnene vanligvis beholdt et patronym som slektsnavn har de fleste beboere av Solørs Finnskoger valgt gårdsnavn som etternavn. Dette tilsvarer navnebruken til ikke-finske naboer, og som ellers i Norge har overgangen fra adresse til slektsnavn foregått i tiårene før og etter siste århundreskiftet.

SlektsnavnFenomenet med faste slektsnavn som gikk i arv var ikke ukjent i det skandi­naviske bondesamfunnet før 1800, men hadde aldri en slik utbredelse som i Øst- og Midt-Finland. En grunn til skikken med faste slektsnavn kan ha vært at en har hatt mindre tilknytning til bostedet enn en hadde lenger vest i Norden, at tilknytningen til slekten har vært desto sterkere, og at grup­pen/klanen har vært viktigere enn enke1tindividet.

De finske bøndene i de gamle skattelengdene fra Rautalampi er nevnt med fornavn og slektsnavn, som Lars Huskainen i Sonkarinsaari og Oluff Linduinen og Madz Laulailenn i Hankavesi. Mange av navnene derfra kjen­nes igjen i Solør og Värmland. I Norge representerer Finnemanntallet 1686 den største samlingen av finske slektsnavn i en eldre norsk primærki1de. Riktignok kan navnene være misforstått, forvrengt og forkortet, som i samtidige kilder i Finland og i Sverige, men de fleste navnene kjennes igjen. Manntallet viser en merkelig forskjell mellom de fire herredene som hørte til So1ør og Østerdalen: 24% av personene i Elverum er nevnt med finske slektsnavn 76% i Hof, 13% i Grue og ingen i Vinger. Bare ca. 25% av navne ne ti1hører kvinner, og barna er aldri kalt med slektsnavn her. Det er svært usannsynlig at dette skulle gi et riktig bilde av forskjellene mellom de fire herredene; det viser heller forskjellene hos de fire som stod for nedskrivin­gen av denne del av manntallet.

De finske slektsnavnene nevnes relativt hyppig i norske kilder på 1600-tallet. På 1700- og 1800-tallet blir det mindre behov for de finske navnene i offentlige papirer - alle hadde et patronym og var tilknyttet et bruksnavn. Det er ofte i gjengivelse av muntlig tale (som i tingbøkene) at de finske nav­nene er blitt skrevet ned. Fra de kommunale listene over fattighjelpstreng­ende fra begynnelsen av 1800-tallet finner vi muntlige navneformer som neppe finnes i samtidige kirkebøker, kanskje på grunn av at de er skrevet ned av bygdefolk? Her finnes navneformer som Mathis Bendik, Anders Radik, Poul Wais, Johan Paso, Mulliks Olia og Kommelands Anne, som tydelig gjengir finske slektsnavn. Mer nedsettende virker enkelte av de norske navnene i samme kilde: BlingsBerthe, FlaaerMarthe, BultAnne, SvartKari, Man paa Taget, Marthe Lubbe og Martin Elefant. Carl Axel Gott­lund samlet finske slektsnavn i Midt-Skandinavia på sine reiser. Mye finnes i hans reisedagbøker som er publisert (i dagboken fra 1821 er ca. 160 savolaksiske/skogfinske slektsnavn nevnt); annet er bevart i Gottlundiana­samlingen til SKS i Helsingfors, og hans notater i svenske kirkebøker opp­bevares i original i Landsarkivet i Göteborg. Her har han for enkelte sogn i Värmland ført inn de finske slektsnavnene utfor hvert personnavn i husforhørslengder. I materialet er det feil og unøyaktigheter, men det meste av det som kan kontrolleres, stemmer.

Olov Olovssons "Finska Släktnamn" (Først publisert i tidsskriftet Finnbyg­den 1952-73) inneholder kortere artikler om vel 350 finske slektsnavn i Sverige og Norge. I Räisäinens og Karvainens brev nevnes i alt 80 ulike finske slektsnavn - de fleste av dem er kjent fra Finland, og mange fra Rautalampi. 75 av dem ender på -inen. Den største gruppen navn er utledet av fornavn og vel beslektet med patronymet. Førkristne skandinaviske for­navn kan visstnok spores i navn som Hakkarinen (Håkon) og Siekkinen (Sigurd), gresk-ortodokse navn i Hotakka (Fotios), Ronkainen (Herodion) og Kiikkalainen (Kyrillos), og kristne skandinaviske navneformer i Puaalainen (Pål) og Pentikäinen (Bendik). En annen større navnegruppe har husdyr­navn i stammen, som Lehmoinen, Mullikka, Oinoinen, Orainen og Tarvainen, og de mange finske navnene som stammer fra fuglenavn er represen­tert med navnene Hyytiäinen og Kuikka. Navnene Liukkoinen og Valkoinen må antas å gå tilbake på egenskaper og utseende, mens Nikkarainen er be­slektet med den svenske yrkesbetegnelsen snickare. Det vanlige navnet Hämäläinen er den finske formen av folkenavnet tavast.

Ideelt sett hadde hver person fra det østlige Finland et slektsnavn som gikk i arv fra far til barn. Både kvinner og menn behold navnet hele livet - kvinnene fikk ikke mannens navn som gift. IføIge Gottlund hendte det at en ramset opp først farens navn, så morens og så bestemødrenes. Bl.a. tidens strenge regler om ekteskap mellom slektninger gjorde at finnene som skan­dinavene var nødt til å kjenne sin slekt flere generasjoner bakover. I praksis viste det seg at mange av skogfinnene tok navn etter morens slekt, mens andre har laget et finsk slektsnavn av et gårdsnavn. I brevene nevnes Millominen, fra gården Millom, ellers kjennes f.eks. Kössiläinen fra Köss­torp. Gottlund laget navn til flere som ikke hadde noe eller ikke lenger husket sitt finske navn, f.eks. Multiainen, laget av det gamle norske steds­navnet Moldusen. Navn som Norilainen, Ruohtalainen og Ryyslöinen (av Trysil) er også oppstått i Skandinavia. Nye navn ble altså skapt så lenge navnene var i bruk.

Både Räisäinen og Karvainen, som Gottlund - og de kanskje etter møns­ter fra ham -, brukte navnerekken fornavn + patronym + slektsnavn + gårdsnavn. Dette er en signaturform som neppe er blitt mye brukt i muntlig tale. Det er således i brevene mange eksempler på andre måter å si et navn på. Når det snakkes om en kjent person, brukes ofte slektsnavnet alene - Porka, Räisäisvainoan, Immoinen, eller bare slektsnavn og gårdsnavn - Oinoinen salmella eller Pupoinen Huikeärnältä. Noen ganger kan slektsnav­net komme før fornavnet, som Mulika Paul. Noe som ser ut til å ha vært mer vanlig, er å bruke slektsnavnet i flertall partitiv, som Peder Qlsson Petkäisiä i Rotneberget eller Mathias Erichsen KammeI-Sæterberget Valkoisia. Setninger som "Jaakolan miehet ovat Hotakkoita Isän puolelta, vaan Emän puolelta Valkoisia" (= "Jaakola.mennene er av Hotakka'ene på farssiden, men på morssiden av Valkoinen'ene") viser hvordan en har ut­trykt tilknytning til flere slekter. Slektsnavnet i flertall blir også ofte brukt sammen med ordet suku (= slekt, ætt, familie), som i "yx tyttö Lehtomäin sukua minä lulen Nikaraisia" (= "en pike ay Løvberget.slekt, jeg tror av Nikarainen'ene"), "Sen Wenksperin Poijan nim on Pekka ja on Mulikoita sukuisin" (= "Den Tvengsberg-gutten heter Pekka og er av Mulikka-slekta" - mer ordrett: "... er av Mulikkaene av slekt"), "aatelen sen olovan Hytiäisiä sukunimelta" (= "jeg tror at han har Hytiäinen som slektsnavn" - mer ord­rett: ".. er av Hytiäinen'ene til slektsnavn") og "se on Puolctisten sukua se puont" (= "han er av Puolainen-slekta, den bonden" - mer ordrett: "... er av Puolainen'enes slekt, ..."). Disse flertallsformene er kanskje beslektet med uttrykk som suomalaisissa i betydningen "på Finnskogen" eller "hos skogfin­nene", og ruohtctlaisista i betydningen "från svenskbygden", altså etslags kollektivbegrep.

Det går klart fram både av brevene fra Finnskogen og andre samtidige kilder at de finske slektsnavnene er på vei til å gå ut av bruk på 1800-tallet. I et brev fra 1822 korrigerer Räisäinen noen opplysninger om slektsnavn som Gottlund hadde fått året før. Det viser seg at bare den eldste i grenda Jaakola/Lehtomäki kunne greie ut om navn og s1ektsti1hørighet. I 1823 beklager Räisäinen at en gruppe svenske skogfinner ikke har ført på slekts­navnene på en fullmakt med underskrifter. I et brev til David Skogman 1866 klager Karvainen over at mange har glemt sine gamle finske slekts­navn (det er ordet sukunimi som alltid blir brukt om disse navnene), men føyer til at "mange av oss som ikke har glemt vårt morsmål og er noenlunde kultiverte, kjenner våre slektsnavn". På bakgrunn av dette kan det synes underlig at Karvainen seks år senere tydeligvis er i tvil om sin egen hustrus finske slektsnavn - han sier "enkä vissin muuta tijäk jos se mahtaa olla Haljaisia sukunime1tä" (= "jeg vet ikke sikkert annet enn at hun skulle ha slektsnavnet Haljainen" - mer ordrett: "... være av Haljainen'ene til slektsnavn"). Forklaringen er at hun hørte til slekten Haljainen, men at hennes far og søsken hadde tatt navnet Purainen etter gården Purala.

At de finske bøndene etter hvert tok over den norske skikken med å bruke bare fornavn, patronym og gårdsnavn, er ikke noe enestående fenomen. Slektsnavn fra andre steder og andre samfunnsklasser, som f.eks. Bier­mann, Kallenski, Kreutz, Stabel og Toft, gikk fort ut av bruk blant etter­kommere som ble bønder i So1ør. Andre former for navneforandring nevnes i brevene. Karvainen skriver om studenten John Bergquist Öyarinmaista at "Se otti sen nimen Bergquist" (= "han tok det Bergquist-navnet"), men føyer til "se on Räisäisia" (= "han er av Räisäinen'ene"). Johannes Johanssen Tingelöv fr: Holsätter er rimeligvis også skogfinne med nytt navn. Petter Erik Pulkkinen Leppavirta, en finlender som Karvainen kjente, hadde en bror i Quebec som kalte seg P. Marker - sannsynligvis har han altså tatt et engelsk navn etter å ha utvandret til Amerika.

Brevenes navn på embedsmenn og godseiere viser at slekter av uten­landsk opprinnelse er godt representert i de øvre kretser i hele Norden - vi finner navn som Anker, Kollet, Veideman, Rusinkranssi, Vokt, Gutzeit, Gref­ve Vedel af Jarlsberg, Fleicher, Greve Frölich, Montgommery og Aminoff. Latiniserte navn hadde bokhandleren Bruzelius, Johan Alarik Wegelius, Fabritius, justisråd Poppius og filologen Europaeus, som på sin reise gjen­nom Finnskogen dessverre unngikk å treffe Pekka Karvairien. Poppius og Europaeus var finlendere - det siste navnet skal være av finsk opprinnelse, og ble senere forandret til Äyrapää. Andre svenske navnetyper fra brevene er f.eks. Almquist, Elmgren og Nyquist , Löfwenhjelmi og Stolpi , Hedmanni, Dahlman og Backmanni , Sjöding og Runeberg.

Vi vet sikkert at nordmenn og svensker som har vært bosatt på Finnsko­gen og gjerne finsk gift, har tatt finske navn. Flere personer som nevnes i Räisäinens brev, f.eks. Tol Erlandsen Soikainen Fangnästangen og Torbjørn Torbjørnson Kirnuinen från Tangen har i hvert fall fedre som er hundre prosent norske. Det er grunn til å tro at flere av dem som bruker navn som Norilainen og Ruohtalainen, også er av skandinavisk opprinnelse. Gottlund forte1ler i 1821 om en svenskfødt mann i Södra Viggen som blir tildelt navnet Ruohtalainen - denne ville ikke være ved sin svenske bakgrunn, og hverken hustruen eller barna kunne snakke ett ord svensk. Tilfellet er ikke enestående; lignende familieforhold finner en i folketellingene 1865 og 1875 i Norge. Selv om det vel var unntak heller enn regelen, har nordmenn og svensker som flyttet inn i Finnskogen så sent som på 1800-tallet, lært seg i hvert fall noe finsk, og at de blir tillagt finske slektsnavn, viser at de er blitt "akseptert" som finner.

Avslutning
Da Olov Olovsson begynte å skrive sine artikler om finske slektsnavn, opp­fordret han svenske finskættede til å ta i bruk disse navnene i stedet for de mer anonyme -son-navnene. Han bidrog virkelig til å vekke interesse for navnene, både i Sverige og Norge. Det er ganske vanlig i dag at etterkomme­re av skogfinnene kjenner til slektsnavnene som forfedrene brukte, men det har ikke fått noen til å skifte etternavn. Da finsk var dagligspråk på Finn­skogen, ble de finske navnene også brukt, men nå som språket er blitt glemt, kan heller ikke navnene fø1es som en naturlig del av hverdagen, og de gamle finske navnene er blitt redusert til minner fra en fjern og mystisk fortid. Derimot er det mulig at Gottlund, ved å gjøre brevene fra Finnskogen kjent, har bidratt til å øke interessen for savolaksiske slektsnavn i Finland. Gottlund så noe opprinnelig og urfinsk i skogfinnene, som hadde levd så lenge uten kontakt med Finland, og de arkaiske østlige navneformene kunne hjelpe til med å knytte øst og vest sammen til en felles finsk kultur.

Litteratur

Aminoff, Torsten G.: Tietoja Wermlannin Suomalaisista. Suomi. Helsinki 1876.

Fernow, Erik: Beskrifning Öfwer Wärmeland 1773-1779. 2. utgave. Karlstad 1898.

Folketellinger Grue 1865, 1875, 1900. Registreringssentralen for historiske data (RHD). Tromsø.

Gottlund, Carl Axel: Allmogens uti Savolax och Karelen finska familjenamn. Helsingfors 1872.

- Dagbok öfver dess Resor på Finnskogarne 1817. Falun 1984.

- Daghok över mina vandringar på Wermlands och Solörs finnskogar 1821. Kirkenær 1986.

Herou, Lars-OIof: Finska släktnamn i Bergslagen. Finnmarken förr och nu 1988-.

Jalkanen, K.J.: Rautalammin hallintopitajan historia. Helsinki 1900.

Mikkonen, Pirjo og Sirkka Paikkala: Sukunimet. Helsinki 1992.

Nissilä, Viijo: Suomen Karjalan nimistö. Joensuu 1975.

Normann, Petrus: Finnarne i mellersta Sverige. Helsingfors 1888.

Nyman, Aarre: David Skogmannin muistiinpanoja Metsä-Suomesta 1865. Ka1eva1a~seuran vuosikixja 1977.

Olovsson, Olov: Finska släktnamn i mellersta Sverige och Norge. Torsby 1979.

Opsahl, Erik og Harald Winge: Finnemanntallet 1686. Oslo 1990.

Paikkala, Sirkka: Finnische Familiennamen auf -(i)nen. Studia anthroponymica Scandinavica 1988.

Pirinen, Kauko: Savolaiset suvut ja sukunimet. Savon historia 11:1. Pieksämäki 1982.

Østberg, Kristian: Finske slektsnavn og stedsnavn på Finnskogen. Norsk Geografisk Tidsskrift 1936/37.

Utrykte kilder

Finska Litteratursällskapets arkiv, Helsingfors: Brevsamlingen; Gottlundsamlin­gen.

Landsarkivet, Göteborg: Kirkeböker Fryksande, Norra Ny, Östmark 1686-1830.

Riksarkivet, Oslo: Regnskapssaker, Solör 1593-1710.

Statsarkivet, Hamar: Fattigregnskaper Grue 1812-24; Kirkebøker Grue 1711-1830; Tingbøker Solar og Østerda1en 1633-1763.

Summary

Finnish personal names among Norwegian Forest Finns 1821-1875
The Forest Finns in middle Scandinavia kept their Finnish culture for 300 years until about 1900. Their names, different from those of their Swedish and Norwegian neighbours, are known from several official records. A further source is in the private archives of C. A. Gottlund (1796-1875), a Finnish philologist who visited Finnskogen in 1821. These records are kept in Suomalaisen Kirjallisuuden Seura's archives in Helsinki. They contain a collection of letters written to Gottlund by two Norwegian Forest Finns between 1821 and 1875. These contain about 700 different names, most of them belonging to Forest Finns, who were usually referred to by four names: first name + patronymic + family name + farm name.

From the beginning all first names among the Forest Finns were Christian names, whereas Norwegians still gave their children many pre-­Christian names in the 17th and 18th centuries. In the letters the same person may be referred to by a Finnish first name and patronymic in the Finnish text, and by the Norwegian versions of the names in the Norwegian text. Farm names were later to become the most common type of surname in modern Norway (among the descendants of the Finns as well), but in the 19th century the farm names are mainly addresses. Some individuals from outside the area and from other social classes are mentioned with patronymics or farm names which appear to be used as regular family names.

Unlike Scandinavian farmers, descendants of the burnbeating Finns of eastern Finland had used hereditary family names for generations. These names are frequent in Norwegian records from the 17th century and more rare in the 18th and 19th centuries, but the Gottlund material shows that they were still in use, or at least remembered, in the l800's. Gottlund mentions about 160 family names in his 1821 diary. In the letter collection, 80 different family names are mentioned, 75 of which end in inen. Many are derived from first names, Greek orthodox or Scandinavian, others from names of domestic and wild animals or names of birds. Some names seem to have described a man's, or a family's, looks or personality. A few names have their origin in Sweden or Norway, often derived from place-names. The family names usually occur in the (Finnish) nominative, but also often in the plural partitive or in the plural combined with different forms of the word suku (= family). In the 19th century the Finns were taking over more customs from the surrounding Norwegians, including the use of names, but the letters from Finnskogen and other sources also mention Norwegians who moved to Finnskogen and adopted Finnish family names.

Gottlund's attempts at strengthening the culture of the Forest Finns were not very successful, but in Finland his publication of their names may have had an influence on the use of family names in general.

ETTERORD
Artikkelen ble skrevet i 1992. Noe ville vært annerledes om det var blitt skrevet idag. Tiden for den første faste bosetting på den norske Finnskogen ser ut til å ha vært først på 1640-tallet. Navnet Multiainen (som forøvrig er et gammelt skogfinsk navn) ble gitt Daniel Molldusen av Ernst Lampén, lenge etter Gottlunds tid.

© Pål Furuberg 2002